Pay it forward

Hørt om fenomenet? Kort fortalt dreier det seg om å gjøre noe for andre som kan bidra til å gjøre deres liv bedre. Vi har alle noe vi kan gi. Det behøver ikke å koste penger. Det er kanskje ekstra viktig å tenke på nettop i disse førjulsdager. Du kan gi penger, gi et fadderbarn i julegave, støtte veldedige orginisasjoner, gi julegaver til fattighuset osv. Men, du kan også gi et smil til noen som er langt nede, selvom du ikke kjenner vedkommende. Gi en klem til noen som trenger det. Still spørsmålet; "Hvordan går det med deg egentlig?" i stedet for "Er det bra med deg?" De to ulike formuleringene gjør antagelig at du vil få to ganske forskjellige svar.

Selv har jeg vært feig to ganger i år.
Den ene gangen kom jeg bak en mor og datter i køen i matbutikken. Datteren gledet seg til de skulle hjem og lage hjemmelaget pizza. Når det omsider blir deres tur i kassen, ser jeg at de må legge tilbake flere av varene, siden pengene ikke strekker til. Deriblandt osten.... Pizza uten ost? Jeg sto flere ganger å skulle til å betale for dem, men moren så så nervøs og flau ut. Ønsket ikke blikkkontakt med noen og prøvde å synke ned i ett hull i bakken. Derfor feiget jeg ut. Skjemmer jeg dem ut ved å betale? Jeg har tenkt på disse to mange ganger senere, og tenkt at hvis jeg kommer opp i en lignende situasjon med dem igjen, så skal jeg slippe en tohundrelapp på gulvet ved henne litt diskret og si "Du mistet pengene dine"......

Nå for bare noen uker siden var jeg i en annen dagligvareforretning for å handle inn til helgen, hvor det kommer en mann inn som er tydelig preget av mange år med rusmissbruk. Han flakker med blikket, stresser rundt, spiser brødskalkene som ligger igjen på brødskjære maskinen, rasker med seg noen druer, som han går mellom hyllene å spiser så betjeningen ikke skal se ham. Så blir han borte for meg, og jeg tenker at han sikkert har forlatt butikken, siden min handleliste antagelig var betraktelig lenger enn hans. Men så når jeg står i kassa for å betale, ser jeg han nærme seg, mens han tygger og svelger for harde livet før han når kassa. Så legger han opp de få "first price" varene han har, og jeg får igjen lyst til å snu meg å betale for han, eller gi han noe av det jeg har kjøpt når jeg er ferdig, men atter en gang feiger jeg ut.  Jeg er så redd for å drite ut vedkommende at jeg heller lar være å gjøre noe.

Greit nok, jeg skjønner at dette ikke er de verste tilfellene i verden, men det er slike tilfeller vi alle kan bidra til å gjøre bedre. Jeg skal i hvertfall slutte å feige ut og begynne å gjører noe. Pay it forward! Hva kan du gjøre?