fredag 13. juli 2012

Ferie


Jeg er inne i min 3. av 4 uker i ferien nå.
Så hva har vi gjort?
Jo, i år har vi egentlig bestemt oss litt for å prioritere hus og gård, siden vi har en god del prosjekter på gang her, fordelen og ulempen med en slik boform er nettopp dette, du har aldri fritidsproblemer.

Ferien startet med dagsturer, det er nå vel ikke en gang sånn alt alt må koste så vanvittig mye bare fordi det er ferie? I min barndom hadde vi ikke så god økonomi som veldig mange har i dag, og de aller fleste hadde det akkurat som oss, men vi hadde jo ikke noen dårligere sommere vi fordet, vi var like solbrune og klare for skole/barnehage start vi som alle andre. Vi reiste ALLTID bort hvertfall en ukes tid da. Men så var det jo en del ander uker også, og da var min mor alltid flink til å ta oss med på dagsturer, så dette er kjære minner for meg og min bror og en tradisjon jeg har bestemt meg for å videreføre i år.

Så vi har vært mange turer på Sandbekk mølle, som virkelig er en perle, der er det mulighet for grilling, turer, bærplukking og spenning rundt fossen og mølla, de har laget en flott og lærerik turrunde der også som ender opp på en spennende gammel husmannsplass. Så her har vi vært flere ganger og som på de andre turene våre har vi dratt med oss venner og familie, som deler vår oppfatning av hvor fint det er der og tilrettelagt for alle.

Vi har også tatt turen lenger inn i Degernesfjella, til Hivann og Sandvannet. Hivannet er en flott fiskeplass som for øvrig også er handicapvennlig. Sandvannet er ett sted som er godt egnet for bading dersom man ikke vil dele håndkle med naboen. Det er sjelden folk her, rent vann og langrunn sandstrand, med bekketilløp med muligheter for "fisking" på sidelinja.

Vi har vært på Halden festning , og en tur til Kornsjø.
I tilegg til å dra på Kløsa for å sjekke
båten vår o.l.

Uke 26 ble derimot noe spesiell og med en underholdningsverdi av en litt annen sort. Rune skulle nemlig reise på hytta til svigers for å sette opp et vedskjul/smørebu og skulle være der fra lørdag til og med neste søndag. Vi skulle komme etter fredagen etter. Som de fleste som har vært her hos oss har fått med seg så er stua vår RØD...... Dvs VAR RØD, for hu mor benyttet nemlig denne gressenke uka til å pusse opp stua. Bare så det er sagt, jeg har ingenting å gjøre med denne grelle fargen i stua, det var slik når jeg kom dit, og jeg har skula på de veggene siden. Så på søndagen gikk jeg i gang med å male og renovere en del av den stygge gamle 70 tallsseksjonen, og skal si den ble fin ja, etter tre strøk hvit maling og litt sjablonger.

På mandagen var vi på Landbrukslaget når det åpnet og handlet maling til veggen, jeg havnet på en varm gråtone som heter kalk. Så da var det hjem å male da. Kosten og rulla gikk nesten i ett hele den dagen Og for øvrig også neste, heldigvis regnet det kattunger, så hadde ikke dårlig samvittighet for å være inne. Verre var det til tider å underholde ungene, men med to barn som er flinke til å leke, og en god bæresele til å ha minsten på når han trenger kroppskontakt, så gikk det ganske greit. Onsdagen trengte malingen å tørke, så da dro vi å bada. På kvelden etter leggetid gikk jeg i gang igjen, med vinduer og lister Det ble natta hver kveld før jeg kom meg i seng og mine barn tar ingen hensyn om morran, opp og hopp mellom 5 og 6. På torsdagen var det klart til innredning og siste finish og så var det å pakke siden vi skulle reise tidlig neste morgen på fjellet. Og oppi det hele; kællen skulle ikke vite noenting!!!! Skal si jeg bet meg i tunga noenganger når jeg fikk meldinger i 23.30 tiden av han hvor det sto hvor sliten han var og hvor godt det var å få lagt seg, når jeg selv sto i malingspannet halvannen time til ;) .

Vel fredag klokka 08.00 var vi reist fra Nakkim, plukket opp min mor og på vei mot Dokka. På lørdagen var vi på hunderfossen, hvor vi storkosa oss. Siden hytta ligger en times kjøring unna blir det ikke noe utgifter annet enn mat på overnattingsbiten og inngang hunderfossen betalte vi 95 kr billetten takket være felleskjøpets rabatt! Hva man bruker av penger på innsiden er jo opp til en selv. Det er tredje året på rad vi er der nå, og guttene og vi voksne storkoser oss der!

På kvelden ble det sosialt samvær med storfamilien vår og dagen etter var det å pakke koffertene igjen å dra innom Lilleputthammer før vi vemdte nesa sørover igjen. Niclas elsker Lilleputthammer og Thomas trivdes også bra. Rune kom hjem litt etter oss på søndag kveld og ble rimelig overrasket kan man si, siden vi alle, for en gangs skyld, hadde klart å holde på hemmeligheten hele uka. "hjelp han pusser opp hjemme " sa du? Nei, "Hjelp hun pusser opp hjemme!"

Jeg kan vel ikke annet enn si at ferien har vært ganske innholdsrik så langt. Med mye besøk her og oss på besøk hos andre, så har ukene flydd avsted samtidig som det føles som år og dag siden sist jeg var på jobb. Så nå skal siste rest nytes før jeg er klar til dyst igjen!

Fortsatt god sommer!

torsdag 12. juli 2012

It's my birthday!


27 år!!! Alternativet er ikke noe alternativ, så da får jeg bare glede meg over å ta fatt på en ny alder. For å være helt ærlig så tror jeg jeg har gått rundt og både sagt og tenkt at jeg er 27 år helt siden jeg ble 26 år. Jeg kan ikke si at jeg er av dem som har tenkt så mye på alder. Derimot har jeg etter jeg passerte 22 år måttet telle etter mange ganger hvor mange år jeg er. He he, surrehue.

Alder ER virkelig bare ett tall. Jeg er glad for hver dag jeg får leve og hver bursdag jeg får oppleve sammen med min kjære familie og mine kjære venner. Jeg sitter nå her med en fantastisk ektemann, to fantastiske barn, to snåle, men utrolig gode katter og min firbeinte sønn, hesten Thalion. "Å gid så fantastisk" tenker du kanskje med et rimelig ironisk toneleie. Jo da, ser den, men for meg så er det min oppfattelse. Hverdagen er ingen dans på roser, her lukter det ikke nybakt brød hver morgen og enkelte dager er jeg heldig hvis jeg får meg en dusj før klokka 12 på ettermiddagen. That's life, men når jeg setter meg ned å reflekterer så er konklusjonenn nettopp det du ser ovenfor.

Så 27 år; Let's celebrate!

Det er så mye sykdom ute å går om dagen og da snakker jeg ikke om vanlig forkjølelse som jeg er så priviligert at jeg kan klage over, men sykdommer som er langt mer alvorlig, jeg syns jeg hører så mye om det nå. Det er forferdelig hva så mange mennesker må tåle, hvor mye de må kjempe, og hvor usikkert utfallet kan være. Carpe Diem er ikke bare ett ordtak! Det burde vært et verb!

Så det skal jeg gjøre i dag. Gjør det du også.

onsdag 11. juli 2012

Bra bygg..... betong.....

Vær vær vær vær og atter vær.....
Jeg snakker om det, Du snakker om det, alle snakker på ett eller annet tidspunkt om været. Det er jo ikke lenger snakk om sommer eller vinter, kun godt eller dårlig sledeføre.

Jeg er av de, sikkert mange, som til tider irriterer meg over at smalltalken min blir dreid over på været. For øvrig suger jeg på smalltalk, det er rett og slett ikke min greie, men noen ganger må det bare til, slik er jo dette samfunnet. I morgen går jeg inn i mitt 27'ende år, og i en alder av nettopp 27 år tar jeg meg selv i å snakke mer om været enn noengang. Har jeg virkelig blitt en av dem??? Har alderen hentet meg inn før de fylte 30?! Skrekk og gru,.

En god venn av meg fortalte en gang om to "kællær" hvorav den ene nektet å snakke om været, han hatet at folk snakket om det, så når samtalen med kameraten dreide over i en dødvinkel så titter han ned på grunnen i bygget hvor de befant seg og sier; "Bra bygg dette...." Ja, veldig bra bygg sier den andre. "BETONG" sier førstnevnte. Thats it, når man ikke har noe å snakke om, rundt av samtalen, takk for deg og gå videre!!!

Ha en strålende kveld allesammen!

fredag 4. mai 2012

Min elskede Lucky

Litt dårlig samvittighet nå, skulle blogget for lenge siden, men har ikke fått meg til det. Hovedgrunnen til det er at jeg mistet min kjære vakre sjelevenn, Lucky den 6. mars og føler at han bør være den som fortjener spalteplass her nå. Det har vært vanskeligere for meg å sette ord på dette som jeg før han gikk bort trodde det ville være det enkleste i verden. Jeg kunne skrevet bok om min kjære hest, Wishmeluck... Det har jeg da ikke tenkt å gjøre, men litt av historien skal dere få. Rett før påsken i 2005 dro jeg for å se på en hest jeg hadde sett en anonse på. Hesten sto i Koppang, så det ble noen timers kjøring. Synet som møtte meg var en umuskulert tynn loslitt xtraver. Mange ville kanskje snudd på flekken, men noe i øynene hans sa; "ta meg med". Og slik ble det. Han kom til meg to uker senere, da var han 13 år, men så ut som en to-åring. Her måtte noe gjøres. Vi startet med en helsjekk med vetrinær, og begynte dermed gradvis med turer i skogen, bakkearbeid og med å bygge ett tillitsbånd. Etter ca et halvt års tid så Lucky ut til å være i verdens beste form! Maken til muskulert hest skulle man lete lenge etter. Og i løpet av denne tiden fant jeg min sanne sjelevenn i dyreverdenen. Lucky hadde tannproblemer, noe som har krevd mye arbeid og penger, men du verden så fin han ble. ALternativet til å ikke fikse det hadde vært en lang og smertefull død. Da vi bygget stall hjemme gikk han også over til å være barfot. Så på mange måter fikk Lucky ett helt nytt liv. Noe han satte pris på. Man trenger ikke menneskespråk når man kommuniserer med hester. Ord er helt overflødige og likevel forsto vi hverandre 100% jeg og Lucky. Lucky og jeg har bygget bånd sammen som jeg aldri hadde kunnet forestille meg var mulig, derfor har det nok også tatt meg så lang tid å bearbeide hans død. Og det er jeg ennå ikke ferdig med. Lucky har passet på barna mine, han har lært mange å ri, han har vært terapi hest for psykisk utviklingshemmede, han har vært "onkel" for unge og usikre hester, han har beskyttet flokken sin, det være seg mennesker eller dyr. En hest med et enormt hjerte. Lucky og jeg har opplevd så mye sammen, og minnene vil vi alltid ha med oss, og jeg vet Lucky er med meg... Så i midten av mars 2012 ble han 5 grader halt på det ene bakbeinet, vi fikk heldigvis en hastetime dagen etter hos Ellen Schmedling, og hun kunne hjelpe. Så en uke med smertestillende og en behandling hos Ellen, så så ting ut til å løsne, etter to uker, var han nesten bra. Så en mandag kveld når jeg kom hjem fra kveldsvakt var alt rast sammen. Han kunne nesten ikke gå, men humpet rundt på tre bein. Vi vurderte å avlive han der og da. vi tenkte så at vi får snakke med Ellen først, og tok kontakt med henne dagen etter. Hun rekvirerte smertestillende til oss, og jeg tok mitt livs tøffeste avgjørelse..... Lucky måtte få slippe. Det var ikke mer vi kunne gjøre. Lucky har alltid hatt ekstrem dyrlege skrekk, så derfor var dette ikke et alternativ. Heldigvis visste Rune råd og kontaktet mannen som hadde avlivet vår Nauwke i fjor, han kunne komme hjem til oss. Vi bestemte oss for å gjøre dette dagen etter at avgjørelsen var tatt, siden Lucky nå var smertebehandlet og jeg skulle jobbe. Halvveis i kveldsvakten på jobben ringer Rune og sier at Luckys tilstand har forverret seg, han har nå høy feber og svetter enormt. Ida har heldigvis kommet og gitt han ennå mer smertestillende. Altså mer enn dobbel dose."Lucky trenger deg nå, Maria!" Sier Rune. Jeg får ei venninne til å ta over vakta mi og reiser hjem med hjertet i halsen og tårene som fosser. Jeg forter meg inn i stallen og prøver alt jeg kan for å oppføre meg normalt så ingen av hestene blir urolige. Lucky er feberhet, svett og har fått et stygt kutt i pannen. Min vakre hest ser ut som et vrak. Rune har kontaktet han som skal ende livet på hesten min og han kommer raskt. Jeg får tatt et skikkelig farvel med min beste venn inne i stallen, før gutta kommer og det forferdelige skal utføres. Lucky protesterer ikke i det hele tatt når jeg tar han med ut, og pga den høye dosen smertestillende i kroppen går han nesten normalt. Han følger rolig med meg, titter på meg, dulter borti meg som for å fortelle at alt går bra og blir med meg bak låven. Vi tar en kort volte, han får en gulrot halvveis, Mannen tar over og så smeller det. Lucky faller sammen og jeg går rolig bort, han er nå hjernedød og blir tappet for blod.... Jeg legger meg delvis over han og holder hånden min over hjertet hans, kjenner at det slår. Kjenner at livet renner ut. Men jeg er der, skulle bare mangle at jeg er der etter alt han har gjort for meg, Vi får være i fred, jeg gråter strie strømmer og kjenner at hesten min gradvis forsvinner mellom hendene mine... Så går det lenge mellom hvert pulsslag, så er det stille. Jeg sitter hos han en stund, lukker øynene hans og kysser han......Farvel min elkede venn. Vent på meg. Du er fri nå. Denne døden ble verdig på en annen måte. Han fikk dø hjemme, slik jeg alltid har lovet han. Jeg var med han slik jeg alltid har lovet han og jeg endte livet hans når han led, slik jeg alltis har lovet han. Dette er fortsatt så vondt og sårt for meg at jeg merker at jeg har problemer med det nesten daglig. Jeg elsket den hesten. Heldigvis så har jeg fortsatt min kjære Thalion, som nå har fått uendelig store sko og fylle,og med tid og kjærlighet skal vi få det samme forholdet som jeg og Lucky hadde... Hvil i fred min beste venn. Vi skal sees igjen.... "you're the bravest of hearts, you're the strongest of souls. You're my light in the dark, you're the place I call home. You can say it's alright, but I know that you're breaking up inside. I see it in your eyes. Even you face the night afraid and alone, That's why I'll be there... When the storm rises up, when the shadows desend, every beat of my heart every day without end. Every second I live, that's the promise I'll make, baby thats what I'll give, if thats what it takes..."

lørdag 3. mars 2012

I see your pain

Your face is transparent
Your eyes are so empty and so full at the same time
You don't know how to handle all these feelings welling up inside you
You say nothing
You dont need to say anything
Your sorrow can be seen on the outside of your skin
It is so naked
All our lives we fly by and all those other monemts seems so fake
This is real
Your pain is real
And I see you, really see you, naked, open and vulnerable
I see you for the first time
This is real
Nothing is as real as this
You are real
I am real
I am here
I see you
I see your pain
Let me help

Du vet du er mamma når;

Nå er det blitt ,akkurat som jeg hadde forventet, veldig lenge siden sist jeg har skrevet noe her. Heldigvis går det ann å gjøre noe med akkurat det.
Jeg tenkte å skrive en blogg som jeg lenge har hatt i hodet, men ennå ikke har fått ned på skjermen, så Here it goes :)

Du vet du er småbarnsmor når:
* veska di inneholder intet mindre enn bleier, våtservietter, lekebiler, en liten bamse, sutt, tåteflaske, biteleke og et fruktbeger

* du har sovet lenge når klokka viser 06.00

*du er ferdig med morgenstell av deg selv og barna, morgenstell og klargjøring til kveld hos hestene, en klesvask er hengt opp en til kjører i maskinen, oppvaskmaskinen er klar til å taes ut av, alle har spist frokost og minstemann er klar for dagens første lur, og du oppdager at klokken er 09.00...

*Du må ta opp CSI, for det begynner tross alt 21.30 og da har du jo allerede sovet ca en time.

*Du står på utsiden å venter på å få komme inn på Kiwi å handle når klokken er 07.00

*Du har aldri rene klær, selvom du tar dem rett fra snora...

*Du har litt lite lyst til å høre om andres barn og bleier siden du har nok av erfaring med overnevnte fra før.

*Du bekymrer deg for ting du aldri ellers ville tenkt på

*Du tar deg i å lure på hva i all verden du gjorde med all fritiden du hadde før

*Du blir litt smålei av å høre kommentarer som " så du går bare hjemme å slapper av og koser deg med barna du nå da?" tydeligvis fra noen som har glemt eller aldri opplevd hva som ligger i det ansvaret....

*Du finner ut at du hadde blitt mulitimilliardær dersom du hadde fått en krone hver gang du hørte ordet "MAMMAAAAAAA!!?!?!?!?!?!!!"

*Du blir lykkelig når du kan snakke med ett annet voksent menneske

*Du tenker ikke lenger på hvordan du ser ut til enhver tid, for det tar alt for lang tid å gjøre noe med det.

Og sist men ikke minst

*Du elsker noen så høyt at du aldri før hadde trodd det kunne være mulig!

mandag 2. januar 2012

Litt ekstra snadder kveldsmat del 1

Sitter for øyeblikket her og venter på at kveldsmaten jeg og Rune skal kose oss med, nå som barna har lagt seg, står i ovnen og tenkte at det kunne jo være en hyggelig ting å dele med dere...
Nemlig det jeg enkelt og greit kaller potetpakker. De fleste av oss har vel poteter i huset? Selv om det er lavkarbohysteri og denslags ute å går. I hvertfall så skiver man disse, legger de på en folie som man har hatt enten hvitløksgrillolje, stekesmør eller bbq olje eller hva som måtte behage en mest på. Så bruker man salt, pepper, hvitløkspulver, rødløksringer eller hva ditt hjerte måtte behage oppå der igjen, smekker pakken sammen og putter det på 200 grader i ovnen i ca en time avhengig av hvor tykke skiver du skar?! Viktig med litt mye av Smør eller olje da så det blir godt marinert! Og Voila, der har du et såkalt smaklig måltid!

Værsågod! Ha en strålende kveld!