Min elskede Lucky

Litt dårlig samvittighet nå, skulle blogget for lenge siden, men har ikke fått meg til det. Hovedgrunnen til det er at jeg mistet min kjære vakre sjelevenn, Lucky den 6. mars og føler at han bør være den som fortjener spalteplass her nå. Det har vært vanskeligere for meg å sette ord på dette som jeg før han gikk bort trodde det ville være det enkleste i verden. Jeg kunne skrevet bok om min kjære hest, Wishmeluck... Det har jeg da ikke tenkt å gjøre, men litt av historien skal dere få. Rett før påsken i 2005 dro jeg for å se på en hest jeg hadde sett en anonse på. Hesten sto i Koppang, så det ble noen timers kjøring. Synet som møtte meg var en umuskulert tynn loslitt xtraver. Mange ville kanskje snudd på flekken, men noe i øynene hans sa; "ta meg med". Og slik ble det. Han kom til meg to uker senere, da var han 13 år, men så ut som en to-åring. Her måtte noe gjøres. Vi startet med en helsjekk med vetrinær, og begynte dermed gradvis med turer i skogen, bakkearbeid og med å bygge ett tillitsbånd. Etter ca et halvt års tid så Lucky ut til å være i verdens beste form! Maken til muskulert hest skulle man lete lenge etter. Og i løpet av denne tiden fant jeg min sanne sjelevenn i dyreverdenen. Lucky hadde tannproblemer, noe som har krevd mye arbeid og penger, men du verden så fin han ble. ALternativet til å ikke fikse det hadde vært en lang og smertefull død. Da vi bygget stall hjemme gikk han også over til å være barfot. Så på mange måter fikk Lucky ett helt nytt liv. Noe han satte pris på. Man trenger ikke menneskespråk når man kommuniserer med hester. Ord er helt overflødige og likevel forsto vi hverandre 100% jeg og Lucky. Lucky og jeg har bygget bånd sammen som jeg aldri hadde kunnet forestille meg var mulig, derfor har det nok også tatt meg så lang tid å bearbeide hans død. Og det er jeg ennå ikke ferdig med. Lucky har passet på barna mine, han har lært mange å ri, han har vært terapi hest for psykisk utviklingshemmede, han har vært "onkel" for unge og usikre hester, han har beskyttet flokken sin, det være seg mennesker eller dyr. En hest med et enormt hjerte. Lucky og jeg har opplevd så mye sammen, og minnene vil vi alltid ha med oss, og jeg vet Lucky er med meg... Så i midten av mars 2012 ble han 5 grader halt på det ene bakbeinet, vi fikk heldigvis en hastetime dagen etter hos Ellen Schmedling, og hun kunne hjelpe. Så en uke med smertestillende og en behandling hos Ellen, så så ting ut til å løsne, etter to uker, var han nesten bra. Så en mandag kveld når jeg kom hjem fra kveldsvakt var alt rast sammen. Han kunne nesten ikke gå, men humpet rundt på tre bein. Vi vurderte å avlive han der og da. vi tenkte så at vi får snakke med Ellen først, og tok kontakt med henne dagen etter. Hun rekvirerte smertestillende til oss, og jeg tok mitt livs tøffeste avgjørelse..... Lucky måtte få slippe. Det var ikke mer vi kunne gjøre. Lucky har alltid hatt ekstrem dyrlege skrekk, så derfor var dette ikke et alternativ. Heldigvis visste Rune råd og kontaktet mannen som hadde avlivet vår Nauwke i fjor, han kunne komme hjem til oss. Vi bestemte oss for å gjøre dette dagen etter at avgjørelsen var tatt, siden Lucky nå var smertebehandlet og jeg skulle jobbe. Halvveis i kveldsvakten på jobben ringer Rune og sier at Luckys tilstand har forverret seg, han har nå høy feber og svetter enormt. Ida har heldigvis kommet og gitt han ennå mer smertestillende. Altså mer enn dobbel dose."Lucky trenger deg nå, Maria!" Sier Rune. Jeg får ei venninne til å ta over vakta mi og reiser hjem med hjertet i halsen og tårene som fosser. Jeg forter meg inn i stallen og prøver alt jeg kan for å oppføre meg normalt så ingen av hestene blir urolige. Lucky er feberhet, svett og har fått et stygt kutt i pannen. Min vakre hest ser ut som et vrak. Rune har kontaktet han som skal ende livet på hesten min og han kommer raskt. Jeg får tatt et skikkelig farvel med min beste venn inne i stallen, før gutta kommer og det forferdelige skal utføres. Lucky protesterer ikke i det hele tatt når jeg tar han med ut, og pga den høye dosen smertestillende i kroppen går han nesten normalt. Han følger rolig med meg, titter på meg, dulter borti meg som for å fortelle at alt går bra og blir med meg bak låven. Vi tar en kort volte, han får en gulrot halvveis, Mannen tar over og så smeller det. Lucky faller sammen og jeg går rolig bort, han er nå hjernedød og blir tappet for blod.... Jeg legger meg delvis over han og holder hånden min over hjertet hans, kjenner at det slår. Kjenner at livet renner ut. Men jeg er der, skulle bare mangle at jeg er der etter alt han har gjort for meg, Vi får være i fred, jeg gråter strie strømmer og kjenner at hesten min gradvis forsvinner mellom hendene mine... Så går det lenge mellom hvert pulsslag, så er det stille. Jeg sitter hos han en stund, lukker øynene hans og kysser han......Farvel min elkede venn. Vent på meg. Du er fri nå. Denne døden ble verdig på en annen måte. Han fikk dø hjemme, slik jeg alltid har lovet han. Jeg var med han slik jeg alltid har lovet han og jeg endte livet hans når han led, slik jeg alltis har lovet han. Dette er fortsatt så vondt og sårt for meg at jeg merker at jeg har problemer med det nesten daglig. Jeg elsket den hesten. Heldigvis så har jeg fortsatt min kjære Thalion, som nå har fått uendelig store sko og fylle,og med tid og kjærlighet skal vi få det samme forholdet som jeg og Lucky hadde... Hvil i fred min beste venn. Vi skal sees igjen.... "you're the bravest of hearts, you're the strongest of souls. You're my light in the dark, you're the place I call home. You can say it's alright, but I know that you're breaking up inside. I see it in your eyes. Even you face the night afraid and alone, That's why I'll be there... When the storm rises up, when the shadows desend, every beat of my heart every day without end. Every second I live, that's the promise I'll make, baby thats what I'll give, if thats what it takes..."